En flod siver ut av mine rer, mrkt blod, denne varme ste strmmen som gir livet,
siver obnnhrlig utover, stivner p bakken, dekker den lik nattens stjerner om dagen!
sneen med sin klare, skarpe kulde, faller lydlst, dekker min dodelig oppskrede
kropp, og i dypet av denne skog, graver den ned som nattens stjerner om dagen!
Aldri mer sol, p min hud, ikke mer trer, i min sjel, ikke mer vodsomt hat, i min
bevissthet, ingen vissen kjaerlighet, i mitt sorte hjerte! ...og i drmmenes, slott,
flger den store, ravnen min reise, tross alt beundrer, je denn vinteren som
forvandles til en var jeg aldri fr se!
|